Tore Andre Øyås – Hjertepromenaden

Fortell om boken din!
Hjertepromenaden er en historie om når noe utenkelig rammer oss. At noe vi aldri kunne sett komme, likevel skjer. Om når det norske samfunnet opplever noe som føles nytt og voldsomt, men som andre deler av verden jevnlig opplever. Omfanget blir voldsomt omfattende, og rammer derfor også langt flere enn man først tror. Historien er et resultat av en årevis interesse og fascinasjon for blant annet det mørke i oss mennesker. Hvorfor blir noen mennesker slik og slik, mens andre går i motsatt retning? Hvilke mekanismer i livene våre, kulturen og samfunnet, former oss? Dette er en historie om noe så klassisk som det gode mot det onde, men også at vi alle kan ha begge disse sidene i oss, gjerne samtidig og parallelt. Livet er ikke bare sort/hvitt – det er også alle fargene i mellom. Samtidig handler Hjertepromenaden også mer konkret om et fenomen som vi her til lands
heldigvis er forskånet fra å hanskes med. Noe som rett og slett bare ikke skjer i Norge. Følgende ble det interessant for meg å leke med tanken på å påføre det norske samfunnet nettopp en slik ondskap, for så å utforske og se hva som skjedde. Hvordan vil samfunnet håndtere en slik hendelse? Hvordan reagerer vi snille, naive og godtroende nordmenn på noe så voldsomt?

Hvordan ble boken din til?
Helt siden ungdomstiden, da jeg begynte å bli oppslukt av krim og spenning, både litterært, som på film og tv, har det vært en drøm å forme min egen krimroman og historie. Først i godt voksen alder føltes det riktig og mulig for meg å faktisk realisere dette. Hjertepromenaden ble til igjennom først en del prøving og feiling rundt historien, før den så satte seg bedre, litt etter litt. Å gi seg i kast med en roman er store saker, det tar enormt med tid, og man er avhengig av å ha en historie i hodet som føles stor nok til å bygges ut til en hel roman. Når visse sentrale sider ved historien plutselig kom til meg, begynte ballen å rulle, og historien vokste. Og av og til må man også ha litt flaks i at de gode og rette ideene kommer på riktig tidspunkt, noe det gjorde for meg her.

Hva fikk deg til å ville skrive en bok? Hva inspirerte deg?
Drømmen om å skrive en kriminalroman ble sådd allerede i ungdomsskoletiden. Det var da jeg begynte å lese krim, og jeg begynte også å skrive litt selv. I voksen alder føltes tiden liksom moden nå, og når historien om Hjertepromenaden vokste seg stadig større og mer helhetlig i hodet mitt, var det desto enklere å kaste seg i gang med skrivingen. Jeg merket fort at her var det mye å hente og skrive om, og dermed ble også bildet av en hel roman plutselig langt mer sannsynlig og oppnåelig. Da får man i tillegg også en ekstra boost til å skrive og pushe seg selv. Det blir vel noe av det motsatte av den velkjente skrivesperren.
Det som inspirerte til denne historien var både mitt forhold til Trondheim by (jeg er opprinnelig rogalending, men har bodd i Trondheim i 23 år), samt min interesse for seriemordere og beslektede ting. Under studietiden ved NTNU skrev jeg masteroppgave om seriemordere på film, og siden den gang har ikke min fascinasjon for fenomenet akkurat blitt noe mindre. Med true crime-bølgen de senere årene, har det vel snarere blitt tvert i mot. Samtidig ville jeg forsøke å bruke nåtidens Trondheim i krimsammenheng, noe jeg synes blir gjort alt for lite, både litterært, men også kanskje særlig innen film- og tv-serieproduksjon. Hjertepromenaden er nemlig også skrevet med tankene om en mulig film eller tv-serie i bakhodet, noe som kanskje også preger stilen og måten boken er skrevet på. Men, dette får eventuelt være opp til leserne å synes og mene noe mer om.

Skriver du på noe nytt nå?
Jeg begynte underveis i Hjertepromenaden på en annen roman også. Og i ettertid enda en roman. Og så en novellesamling. Alt innenfor krimgenren, men alle tre er veldig forskjellige i handling, stil og form. Så ja, per nå er jeg ferdig med enda en roman, samt snart også denne novellesamlingen, og jeg skriver til enhver tid på mye annet også. Der hvor Hjertepromenaden er en beinhard, iskald og sosialrealistisk historie, er de to andre romanene og novellesamlingen ganske annerledes. Den ene er langt mer “lett”, humoristisk og hverdagsmorsom, ja rett og slett i gaten “kosekrim”, som har blitt veldig populært den siste tiden. Ikke all krim trenger jo å handle om blodige drap, for vi mennesker kan også være onde på så veldig mange andre og fascinerende måter… Den andre romanen er i gaten god, gammeldags klassisk krim, à la Agatha Christie. I mitt forsøk på å “ta en Christie”, og konstruere et slikt krimmysterium, er jeg fullstendig klar over at jeg selvsagt ikke er i nærheten av å kunne matche dronningen her, men hvor jeg forsøker å kjøre en “hvem gjorde det”-historie, på et isolert sted, her i Norge. Innenfor novellesamlingen forsøker jeg å leke meg ytterligere med stil, form og krimgenren, men hvor uventede twister og vendinger er en gjennomgående rød tråd i blant alle novellene.

Har du tips eller råd til andre som har lyst til å skrive en bok?
Prøv å ikke tenk at “det der klarer jeg ikke”, eller at “det blir for mye”. Kast deg heller i gang med en idé. En morsom, spennende, engasjerende idé, om noe som vekker noe inni deg, og som du merker at får fingrene til å hamre over tastaturet. Da er du garantert godt i gang allerede, og før du vet ordet av det, kan bildet av en hel roman plutselig virke realistisk og innenfor rekkevidde. Det høres jo banalt selvsagt ut, men det viktigste er derfor å i det hele tatt fysisk og konkret skrive noe, for tankene dine kommer jo ikke automatisk ned på papiret av seg selv. Å skrive kan kreve mye tid, egeninnsats og selvkontroll, og noen skriver bedre i små porsjoner, andre i store jafs. For meg har det gått i rykk og napp, og tidvis lengre perioder hvor historien og karakterene liksom bare stopper opp. Men da har det for meg hjulpet å ta en pause, og heller begynne å skrive på noe annet. Som regel har man mange tanker og ideer i hodet, og ikke alt trenger å brukes på det ene konkrete skriveprosjektet, og gå fra A til Å.

Hvorfor synes du at boken din bør leses?
Hjertepromenaden er hovedsakelig en ren fiksjonshistorie, sånn i utgangspunktet. Likevel har jeg også bakt inn reelle saker og historier fra virkeligheten, for slik å utjevne avstanden mellom “utrolig fiksjon” og virkeligheten. Ved å minske denne avstanden, håper jeg at historien også blir mer troverdig og realistisk, og videre derfor også mer spennende og skremmende å lese. Liker du krim fra før av, vil jeg mene at du vil kunne like historien fordi den skiller seg litt ut. Jeg har bevisst valgt å skille den ut fra mengden igjennom helt sentrale trekk, som kanskje ikke skal røpes her dog. Er du ikke så vant med å lese krim, kan Hjertepromenaden likevel gi noe i form at at den er lagt til nåtid, at den skildrer noe som kan oppleves aktuelt og skremmende som tanke, om det nå skulle ramme en norsk by eller tettsted også i virkeligheten.

Hvem ønsker du aller helst skal lese din bok?
Foruten familie, venner og bekjente, og ikke minst trøndere, tenker jeg på folk som er av typen ignorante og som typisk tenker at “slikt hender da ikke oss”. Slike holdninger kan provosere meg, noe vi fikk se, høre, og erfare nok av etter terrorangrepet i 2011. Ingen trodde noe slikt kunne skje her i Norge, men så skjedde det likevel, og mange møtte seg selv og sine holdninger i døra. Selv om handlingen er veldig ‘over the top” og kan virke kraftig overdrevet, er den utrolig nok ingenting i forhold til det som virkelig skjer, stadig vekk, over hele verden. Det har derfor vært viktig for meg å være mest mulig realistisk, og samtidig
trekke inn virkelige saker i fiksjonshandlingen min, for slik å hele tiden minne leseren om at lignende ting faktisk skjer hele tiden, over alt. Vi nordmenn har det av og til litt for godt, for godt til å tro at visse ting aldri kan hende oss selv. Innbakt i dette ligger det mye jeg finner interessant og fascinerende med oss mennesker, noe Hjertepromenaden delvis også skildrer.

Hva gjør du når du ikke skriver?
Da skriver jeg også. Jeg jobber som filmkritiker og freelanceskribent, så skriving opptar mye av hverdagen. Ellers går det også mye i film, strømming, lesing og gaming. Døgnet har rett og slett for få timer til slikt, for min del. Det går med andre ord (litt vel) mye i skjermbruk og stillesitting. Det å komme seg ut, ta sosiale pauser og gjøre helt andre ting, er selvsagt derfor også veldig godt.