Hilde Pran – På godt og vondt – hverdagsliv med CP

Fortell om boken din!
Kaja Helene Svendsen er en funksjonshemmet alenemor i begynnelsen av 40-årene, med lett grad av Cerebral parese (CP). Med galgenhumor og selvironi møter hun diverse besværligheter i dagliglivet, som kranglete småbarn, og etter hvert tenåringer, et komplisert kjærlighetsliv og en krevende økonomi. Det mangler, med andre ord, ikke på tøffe utfordringer.
Gjennom to tiår forteller Kaja i samtaler med barna Petter og Ingrid, familie og venner om hva hun har opplevd opp igjennom livet av sosial utestengelse, utmattelser, slibrige kommentarer og fordommer.
NAV har gitt Kaja mange tunge stunder og våkenetter. I et møte med NAV mister Kaja besinnelsen og skremmer vettet av en saksbehandler uten å angre, hvilket medfører mange lystige selskapshistorier i ettertid.
Livet har også lært Kaja at man må forholde seg til alt fra grov trakassering, udugelige lærere og skeptiske arbeidsgivere ­­— til å bli beskyldt for å være beruset midt på dagen. Og at humor er viktig, selv så nådeløse hverdagene kan være, på godt og vondt …

Hvordan ble boken din til?
Da barna mine gikk på barneskolen, satt jeg ofte ved siden av dem ved spisebordet for å være tilgjengelig for dem når de trengte hjelp til lekser. Det var faktisk sjelden, så jeg fant frem penn og papir og skriblet ned egne tanker mens jeg likevel satt der ved bordet. Senere skrev jeg ofte mens jeg satt i sofaen, med skriveboka i fanget og skrev om «alt og ingenting.» Det tok tid å skrive inn alt på pc-en, men det ble en fin måte å redigere manuset på.

Var det en ferdig idè eller vokste det frem gjennom skriveprosessen?
Det dukket opp mange ting det var fint å sette ord på, og jeg ville ikke på noen måte skrive en selvbiografi. Så jeg fant stadig nye måter å pakke inn episoder jeg har opplevd. Jeg har jobbet mye med dialogene.

Hva fikk deg til å ville skrive en bok? Hva inspirerte deg?
Idèen om å skrive så humoristisk som mulig om å være funksjonshemmet fikk jeg mens jeg skrev særoppgave om funksjonshemmede i litteraturen da jeg gikk på videregående. Det var ikke mye lystig lesing i de fem bøkene jeg tolket den gangen.

Det som har inspirert meg mest, er en sang av Marie Bergman fra 1980-tallet. «Brevet» handler om hvordan man er redd for å skrive noe galt, eller ikke være bra nok når man skriver, og hvor godt det er når man tør å slippe seg helt løs.

Skriver du på noe nytt nå?
Å være debutant er såpass «skummelt» at jeg ikke hatt overskudd til å begynne på noe nytt enda. Men jeg savner å sitte med blanke ark i fanget og skrive om «alt og ingenting». Dessuten kommer jeg stadig på ting jeg burde tatt med i boken, så jeg utelukker ikke mer skriving senere. Jeg har alltid vært glad i å skrive, og storkoste meg med å skrive lange brev og norsk-stiler på skolen da jeg var ung.

Har du tips eller råd til andre som har lyst til å skrive en bok?
Følg magefølelsen, og ikke få dårlig samvittighet om du får skrivesperre. Jeg la bort manuset i lange perioder og tenkte ofte at jeg ikke var flink nok til å skrive. Likevel tok jeg det frem, og fortsatte sakte, men sikkert.
Mitt beste tips er å pugge komma-regler så godt som mulig før innsending. Det var grusomt å se alle de rare feilene jeg hadde gjort da jeg fikk manuset tilbake fra korrekturen…

Hvorfor synes du at boken din bør leses?
Jeg tror alle har mye å lære om hvordan det er å ha fysiske utfordringer og hvilke vanskeligheter og hindringer vi som er funksjonshemmede møter i hverdagen.

Hvem ønsker du aller helst skal lese din bok?
Selvfølgelig ønsker jeg at «alle» vil lese boken! Jeg tror mange med funksjonsnedsettelser kan kjenne seg igjen i de ulike situasjonene jeg skriver om. Og jeg håper at alle som forholder seg til funksjonshemmede, det vil si, pårørende, ansatte i helsesektoren, skoleverket etc. vil lese den. De som virkelig burde lese boken, er politikere, NAV-ansatte og ikke minst arbeidsgivere.

Hva gjør du når du ikke skriver?
Det kan bli i overkant mye strikking og hekling. Og jeg planlegger stadig å ta opp billedmalingen igjen, men det blir mest med tanken. Dessuten går jeg mye på tur, også på Stolpejakt. Da må jeg konsentrere meg om kartet på mobilen og omgivelsene rundt meg. Det er en fin mestringsfølelse å finne frem til stolpene og jeg kommer til steder jeg aldri ellers ville sett.