
Kristin Knudsen – Gate closing
En kveld jeg sitter foran pc-en min og jobber med ord og med tekst slik jeg ofte gjør, kommer følgende til meg:
Jeg tar den ikke. Det er det første som slår meg.
Og, på et veldig merkelig vis, visste jeg at dette var åpningslinjene til boken min/til en bok jeg skulle skrive om det å være et menneske i livet og i familien og som barn og ung og ung voksen og voksen og mere voksen, og alt dette som kanskje kunne ha vært lett, i alle fall litt lettere, og hvor vanskelig det kan bli, og hvorfor det ofte blir så vanskelig. Jeg tar den ikke, henviser til en oppringing fra en kvinne som alltid har vært i livet til jeg-et i boken, og hun har et budskap de fleste, i alle fall veldig mange, vil oppleve som det mest sjelsettende av dem alle: Din mor er død. Denne meddelelsen er selve forutsetningen for boken, og sender jeg-personen ut på en spennende og skjellsettende reise i sitt eget sinn, på jakt etter forståelsen og aksepten for reaksjonen hun har på budskapet.
HVORDAN BLE BOKEN DIN TIL?
Jeg tror boken min ble til etter hvert som jeg ble til, for når jeg ser hva den endte opp med å bli, endte opp med å handle om, sier den mye om kompleksiteten ved det å være et menneske i de ulike fasene i livet vi vokser inn i og gjennom og ut av, og hvordan familien som arena for denne veksten og utviklingen ofte kan oppleves mer ødeleggende enn oppbyggende. Behovet for å si noe om dette på mine og manges vegne, tror jeg var drivkraften bak tilblivelsen av boken.
VAR DET EN FERDIG IDE ELLER VOKSTE DET FREM GJENNOM SKRIVEPROSESSEN?
Ideen om boken har alltid lagt der som en forutsetning for selve skriveprosessen. Slik kommer ideen egentlig alltid først, og skriveprosessen blir da det som manifesterer ideen. Slik sett har den vel alltid vært ferdig, jeg har bare funnet den nå og skrevet den ned.
HVA FIKK DEG TIL Å SKRIVE EN BOK? HVA INSPIRERTE DEG?
Jeg har alltid skrevet. Alltid hatt lyst til å skrive. En bok, flere bøker, bøker. Bare skrive og skrive, det er det som inspirerer meg, å skrive. Jeg vet ikke helt hvorfor det er sånn, det kommer innenfra, på et vis. Et trykk fra hjertet, så å si, som jeg slipper alt og lytter til og skriver ned når det snakker til meg.
SKRIVER DU PÅ NOE NYTT NÅ?
Nå skriver jeg på nye ting, flere ting, som på andre måter også problematiserer det allmenngyldige mellom oss mennesker. Det være seg nære relasjoner til hverandre, eller det litt mere distanserte kanskje, men vel så viktige, kanskje, forholdet til den metafysiske og eksistensielt filosofiske delen av tilværelsen vår. Det opplever jeg veldig spennende, veldig givende og ikke minst veldig viktig fordi det problematiserer livet på en måte som fjerner det fra det ytre og konseptuelle, og heller søker mot og nærmer seg den indre essensen i det jeg er og du er og alle er.
HAR DU TIPS ELLER RÅD TIL ANDRE SOM HAR LYST TIL Å SKRIVE EN BOK?
Om du har lyst til å skrive en bok, råder jeg deg til å lytte til dette inni deg som har lyst til å skrive en bok. Lytt til energien i det det sier deg, og vær tro mot fortellingen. Det krever mot og mental kondisjon å våge å følge historien, gjøre som den sier, uten å begynne å sensurere den eller mene mye om den, at den kanskje heller skulle ha vært slik eller sånn. Du kjenner når noe er ekte og fra det indre, og når det er en syntetisk konstruksjon fra det konseptuelle ytre. To forskjellige følelser. To forskjellige narrativer.
HVORFOR SYNES DU AT BOKEN DIN BØR LESES?
Jeg mener at boken min angår på en eller annen måte «alle», og derfor mener jeg at alle disse alle bør lese den. Det er noe med å gå rundt i livet med noe man tenker er bare en selv som sliter med, ofte helt umulige floker å nøste opp i, og som kan løsne når man leser en tekst som møter en med forståelse og innrømmelse om at en ikke er alene, men at andre også driver med det der. Sliter med å finne ut hvor jeg skal plassere det og det vondt-et som herjer i livet mitt, i indre-livet mitt, det som er så vanskelig å finne ut av, – og det kan være en linje, et ord, en følelse i det som står der, som treffer en slik at noe kan løsne og slippe taket og gjøre veien videre litte granne enklere å gå, nettopp fordi man forstår at man ikke er helt alene om å ha det sånn. Det er ofte bare når man leser tekster at man kan oppleve dette samholdet, denne kontakten, nærheten enda til, med et annet mennesket. Da vil opplevelsen av en indre nærhet være sterkere enn noen såkalt fysisk nærhet noen gang kan bli, og det er en vakker tankebane å følge.
HVEM ØNSKER DU ALLER HELST SKAL LESE BOKEN DIN?
Jeg ønsker at de som har lyst til å lese boken min skal lese boken min.
HVA GJØR DU NÅR DU IKKE SKRIVER?
Når jeg ikke skriver, skriver jeg.
Anbefalt for deg























