Stig Storm – Vekk meg før du våkner

Fortell om boken din!

Jeg skriver for de som både ler og lengter,
som kjenner at alvoret trenger et smil for å puste,
og at språket kan bli enda vakrere når det bærer sine arr.

Jeg tror jeg skriver mellom latteren og stillheten.
Mellom det som sies og det som menes.
Mellom alvoret og gråten.
Mellom hånden som rakk frem – og den som aldri gjorde det.
Mellom hverdagen som går sin gang
og drømmen som går seg vill.
Mellom alt vi glemte å si,
og alt vi endelig våger å kjenne.

Der bor skjønnheten.
Der står vi – du og jeg –
og puster.

Kanskje i et språk som ikke ber om å bli forstått, men følt.
Mellom alt som kretser rundt oss.
Mellom det som sies og det som menes.

Drømmen er å få det ut av bokhyllene,
ut av boklager og inn i husene, leilighetene, hyblene,  gatene, kaffebarene og arbeidslivets pauserom –
der folk faktisk lever, banner, elsker
og glemmer å ringe tilbake.*

Jo, du skjønner … Vekk meg før du våkner ble ikke skrevet i ett strekk. Den ble skrevet på rare steder, til rare tider — gjerne rundt fem på morran, når verden sover og tankene endelig tør å snakke.
Jeg har skrevet den gjennom mer enn tjue år, på reiser hit og dit, på hoteller, flyplasser, små kaféer og i stillheten etter alt som ble sagt.

Det er ikke en bok som prøver å forklare livet, men heller en som prøver å forstå det.
Den handler om alt det vi lever, men ikke helt skjønner mens det skjer — kjærligheten, savnet, vennskapet, tapet, stillheten.
Jeg ville skrive en bok som kjennes ut som en samtale med livet selv — ærlig, undrende og kanskje, til tider, litt trøtt i blikket.

Som å sitte med en venn etter midnatt, med et glass vin eller te mellom hendene, og vite at ingen av dere trenger å late som dere har svaret.
Om boka klarer å vekke noe i den som leser — før de våkner helt — da har den gjort sitt.

Hvordan ble boken din til?
Den ble til gjennom smerte, skygger og lys. Gjennom levd liv – og jeg har levd mange.
Jeg er nok ganske så kamelon, beveger meg i mange sirkler. På mange breddegrader. Fra Jørgen Hattemaker til Kong Salomon, alt ettersom hvor vinden blåser og hvor lærdommen ligger. Fra øst til vest. Nord til sør.

Da jeg havnet på sykehus, lå jeg der og stirret i taket og lurte på hva jeg egentlig kunne gjøre. Leve videre eller logge av.
Så fant jeg tre gamle MacBooker – trofaste følgesvenner som hadde vært med meg rundt i verden de siste 25 årene.
Jeg åpnet dem, og der lå de … alle skribleriene. Notater fra hotellrom, flyplasser, kvelder alene, og små øyeblikk der livet hadde snakket.

Så begynte et møysommelig etterarbeid – å samle trådene, redigere, forstå hva alt dette egentlig prøvde å si.
For jeg har alltid vært en som betrakter, som ser. Noen ganger får jeg innsikter som lyn fra klar himmel – plutselige nedlastinger fra et sted jeg ikke helt vet hvor er.
De øyeblikkene der livet liksom sier: “Se her, Stig. Dette må du skrive ned før du glemmer det!

Var det en ferdig idè eller vokste det frem gjennom skriveprosessen?
For meg står alltid hverdagsmennesket i sentrum. Det er der poesien bor — i det vanlige, det vi ofte overser.
Jeg gjør egentlig som jeg gjør som musiker. Jeg beveger meg i mange sjangre. Spiller gitar, piano, rytmer, house, techno,, filmmusikk, viser – alt er lyd.
Og det samme gjelder skrivingen. Å komponere en låt er for meg det samme som å skrive en novelle, et essay eller et dikt. Det handler ikke om meg, men om noe som kommer gjennom meg.

Vekk meg før du våkner var aldri en ferdig idé. Den vokste som en improvisasjon — som en jam-session mellom livet og meg.
Noen ganger ledet jeg, andre ganger måtte jeg bare lytte til tonen som allerede var der.
Jeg visste ikke hvor det skulle ende, men jeg kjente rytmen, pusten, og den ble veien.

Hva fikk deg til å ville skrive en bok? Hva inspirerte deg?
Det som inspirerer meg er mennesker. Helt vanlige mennesker – med alt sitt uvanlige liv.
Men mest av alt er det kjærligheten. Ikke den klisjéfylte Hollywood-varianten med fioliner og solnedgang, men den store kjærligheten som finnes i selve livet.
Den du ser i det lille — i blikket mellom to som ikke tør å si det de føler, i en hånd som blir liggende litt for lenge på et kjøkkenbord, i et smil som bærer en hel historie.

For det store ligger ofte der — i det lille.
Jeg skrev ikke denne boka for å fortelle om meg selv. Den handler om noe langt større enn det lille sandkornet jeg er i verden.
Den handler om å se. Se mennesker, se situasjoner, se betingelsene som former oss.
Å prøve å trenge innenfor den nummenheten og rustningen vi legger rundt livet for å beskytte oss – og kanskje, om leseren og jeg er heldige, åpne et lite vindu mot det vi egentlig er.

Skriver du på noe nytt nå?
Ja, på en måte. Eller kanskje jeg bare ble vekket til en ny drøm.
Jeg lånte nylig en leilighet i London, i Hampton Heath, og var der sammen med min tolv år gamle sønn, Tim. En kveld satt han ved PC-en sin og skrev. Jeg spurte hva han holdt på med, men han ble litt flau, sa det ikke var noe. Etter litt mildt press og en dose farlig nysgjerrighet viste han meg det.

Han hadde skrevet om Kindness, Happiness og Wealth — på engelsk, som han både tenker og skriver på til tider.
Han skrev at vennlighet bare er ekte når du ikke forventer noe tilbake.
At lykke er en vanskelig kunst, fordi livet vil teste deg.
Og at rikdom kan lure deg til å tro du er lykkelig – men egentlig bare gjør deg blind for det som betyr noe.

Der og da ble drømmen født: at Tim og jeg skal skrive den neste boka sammen.
Om jeg noen gang blir en forfatter av hans kaliber, da hadde jeg vært veldig stolt.

Ellers har jeg skrevet små bøker gjennom de siste førti årene.
Alt fra Konstruktøren – som ligger med i Vekk meg før du våkner som en gave til leseren via QR-kode – til Vandre i sitt eget lys, en samling på over hundre lyriske og prosaiske stykker, som også finnes på QR-kode i boka.
Jeg håper disse tekstene etter hvert får komme i papirformat. For jeg har større tro på papir enn på skjerm når det gjelder å bære sjel.

Har du tips eller råd til andre som har lyst til å skrive en bok?
Ja. Slutt å prøve å skrive den perfekte boka. Den finnes ikke.
Skriv heller den sanne. Den du ikke klarer å ikke skrive.
Den som banker på om natta og nekter å gå før du slipper den inn.

Ikke vent på inspirasjon, den kommer ikke ridende på en enhjørning — den kommer midt i oppvasken, på parkeringsplassen, i stillheten etter et farvel.
Skriv når du er sliten, når du er glad, når du egentlig ikke orker. Det er da du får tak i det ekte. For mitt vedkommende er det gjerne klokka 05.13 om morran.

Og ikke tenk på hvem som skal lese det. For de som virkelig skal lese det — de finner det.
Skriv fordi du må. Fordi du har noe å gi tilbake til livet som har gitt deg så mye rart å jobbe med.

Om du klarer å skrive fra det stedet – der ordene kommer gjennom deg og ikke fra deg – da er du allerede forfatter.

Hvorfor synes du at boken din bør leses?
Jeg vet at mange liker å støtte seg på terningkast, anmeldelser og ekspertuttalelser – som om det gir grønt lys å lese eller la være.
Om dette er boka for dem, vet jeg ikke. Kanskje. Kanskje ikke.
For Vekk meg før du våkner er ikke en bok som roper etter oppmerksomhet – den venter på deg som tør å stoppe opp.

Den er for deg som leser mellom linjene, som kan gå inn i rommet bak ordene og setningene.
For deg som ser både de store bildene og de små – og som ikke er redd for å gå på oppdagelsesferd i deg selv.

Boka beveger seg gjennom livets mange epoker – barndom, ungdom, voksenliv og alderdom – som en berg-og-dal-bane av minner, tanker og erkjennelser.
Den er skrevet i form av noveller, essay og historier, med små bilder og vignetter som ledetråder.
Jeg tror den vil treffe de som fortsatt lar seg bevege. De som kjenner at det finnes noe i dem som fortsatt vil våkne.

Hvem ønsker du aller helst skal lese din bok?
Den som trenger den.
Den som trenger at noen sier: Jeg er også som deg.

Jeg bryr meg ikke om hvilken merkelapp man setter på seg selv – mann eller kvinne, ung eller gammel, rik eller blakk, trygg eller søkende.
Det spiller ingen rolle hvilken sosial klasse du identifiserer deg med, eller hvilken status du jager etter.

Jeg ønsker bare at boka finner veien til den som trenger den –
og at den, når den gjør det, kan bli en stille venn. En som sitter der på nattbordet, eller henger med i veska på vei til jobb og venter tålmodig, og sier: Du er ikke alene

Hva gjør du når du ikke skriver?
Da forsøker jeg å være medmenneske.
Både for andre – og for meg selv, når jeg husker det.

Jeg har alltid vært kreativ, helt fra barnsbein av. Jeg liker å skape.
Om det er bilder, musikk, tekster, stemninger eller mennesker som finner sammen i noe vi kaller arbeid – det er egentlig bare ulike sjangre.
Ulike måter å skape liv på.

Jeg går inn og ut av mange ”vi-er”.
Noen ganger leder jeg, andre ganger lytter jeg. Eller følger.
Kanskje er jeg fortsatt bare den lille gutten som gikk litt lengre bort enn de andre –
og nå forsøker å finne veien tilbake igjen? Og midt i alt dette prøver jeg å være sårbar.
Jeg byr på den – ikke som svakhet, men som styrke.
For det krever mot å skrive med sitt eget blod.