Grete Elisabeth Liby – Hvem er du, Ige Oksen?

Fortell om boken din!
Lillesøster er full av nysgjerrige sprett og lekne dansetrinn som dukker overraskende opp. Cornelius foretrekker sjakk, logiske løsninger og tekniske dingser som gjør verden ryddig og forståelig.
Hjemme er reglene strenge. Men når Lillesøster lokker Cornelius med inn i et magisk land som han egentlig ikke tror på, blir alt snudd på hodet. Med ett står de to søsknene mellom merkelige skapninger, mystiske stier og en liten rar mann som forteller dem at verden kan være det de ser – eller kanskje ikke?
I det gåtefulle landet må de våge å stå ansikt til ansikt med ukjente krefter. Og forskjellige som de to søsknene er, må de lære å samarbeide i en ny og forunderlig virkelighet.

Jeg heter Grete Elisabeth Liby. Jeg har alltid likt å skrive, men jeg har aldri skrevet en bok før. I mange år jobbet jeg som lærer i ungdoms- og videregående skoler, senere ble det pp tjenesten for videregående skoler i Hordaland fylke. Har utdannelse fra universitetet i Bergen, og tok etter hvert hovedfag i helsefremmende arbeid. I dag er jeg pensjonist og bestemor med barnebarn som liker å høre historier.

Hvordan ble boken til?
Den første inspirasjonen:
Jeg tenker på mine tre barn, som for mange år siden sprang rundt meg på små og litt større føtter. Når hadde jeg tid til å sette meg ned å snakke med dem? Se på solen som gled ned mot fjellene eller fuglen som hvilte på hagegjerdet. Lytte til det som foregikk inne i hodene deres.
Men en undring husker jeg. Min yngste sønn, som da var 6-7 år, hadde fått for vane å rope på IGE OKSEN hver gang han møtte utfordringer eller motstand som han ikke helt taklet.
Hvem er det? spurte alle rundt ham.
Det ble aldri noe svar på dette spørsmålet, men navnet ble hengende i luften.

Den andre inspirasjonen:
Det var elever som satt ved pultene og klarte ikke å konsentrere seg om det jeg sa. Hvor var tankene deres. Spurte jeg noen gang?

Gjennom årene jeg underviste, møtte jeg mange elever som kunne trenge noen å snakke med. Jeg opplevde dem som understimulert på oppmerksomhet og på tilstedeværelse av voksne. Etter hvert begynte jeg å interessere meg for foreldres dobbeltroller, som forsørgere og yrkesaktive. Tidsklemmen, overfladisk kommunikasjon mellom barn og voksne, og opplevelsen av ikke å bli sett – dette kunne prege hverdagen til elever langt opp i ungdomsårene.
Jeg stilte spørsmålet: Hva trenger barn og unge som vokser opp med vår tids hektiske livsform, full av digitale hjelpemidler som ofte er lettere å snakke med enn ordentlige mennesker? Hvilke motkrefter har vi til å håndtere en slik verden?

Fantasi som motkraft
Tenk om vi bare kunne stikke av til en annen virkelighet, hoppe inn i eventyr og kjenne på vår egen evne til å undres, bli skremt, gjemme oss eller stå frem og sloss for det vi tror på?
Jeg så for meg en liten, rar fyr, som satt i toppen av et tre og ventet på noe.
Da slo det meg: «Der er jo Ige Oksen!»

Slik dukket tankene rundt historien om Ige Oksen opp. Ettersom fortellingen utviklet seg, ble mine to barnebarn, Eva og Stella, med meg på reisen.
Men at Ige Oksen skulle bli en bok, var ikke planen før et godt stykke ut i fortellingen. Det føltes som å stupe fra 10 meteren uten noen gang å ha stupt før. Og det vil jeg si til alle som ønsker å prøve noe lignende: Skriv en bok om du elsker å skrive. Om du kan utholde rettelser, innstramminger og endringer i hopetall. Om du har et tema som virkelig interesserer deg, og du enten på forhånd eller underveis, finner mening i å formidle det videre.
Å være engasjert i det du skriver, er nøkkelen. Slik sett skulle jeg gjerne skrevet videre på fortellingen om Lillesøster og Cornelius. For hva skjedde med dem i ungdomstiden og senere? Det er mange bilder i hodet mitt, men jeg lurer på om det heller skal være slik at den som leser boken, finner fortsettelsen selv.

Konklusjon:
Det har vært utrolig lærerikt å lage en bok. Akkurat nå skriver jeg ikke så mye. Men jeg undersøker spor etter mine foreldre, som under 2. verdenskrig rømte til London, og derfra kjempet mot de tyske nazistene. Jeg har alltid ønsket å skrive om det de opplevde under krigen, men ikke ville snakke om. Det kan bli en spennende utfordring!
Ellers liker jeg å gå turer på fjellet og langs klipper ved kysten. Det er så mange kyster rundt omkring på jorden, og kikker du ned på alle vikene som finnes mellom klippene, er det ofte mennesker der. Da stopper jeg opp og undres. Kan jeg gå ned og prate med dem?

Til slutt – takk til min tålmodige ektemann, mine ivrige barnebarn og forlagets prosjektleder, som tok seg tid til å svare på alle mine nysgjerrige spørsmål.