Ove Eriksen – I skyggen av urett

Fortell om boken din!
«I skyggen av urett» handler om å vokse opp i etterkrigstidas Notodden – en by prega av industri, klasseskiller og store sosiale kontraster.
Hovedpersonen, Oddemann Olsen, vokser opp mellom to hjem: ett fattig og ett rikt. Han blir tidlig vitne til forskjellsbehandling og maktmisbruk, og det setter dype spor i han.
Romanen følger Oddemann gjennom oppveksten, fra barndommens undring til ungdommens protest, og handler om hvordan urett ikke bare formes av enkeltmennesker, men av hele samfunnsstrukturer.
Samtidig er det en fortelling om mot, samhold og håp – om å prøve å finne sin egen verdighet når alt rundt deg trekker i motsatt retning.

Hvordan ble boken din til?
Jeg har lenge tenkt på å skrive denne boka. Da jeg arbeidet med «Murukleiven», som også handler om uretten mot fattigfolk tidlig på 1800-tallet, begynte jeg å stille meg spørsmålet: hvor langt hadde vi egentlig kommet i min egen barndom, etter krigen?
Mye var forandra – vi fikk bedre kår og flere muligheter – men jeg opplevde også at mye av forskjellene og uretten hang igjen – og det gjelder også i dag.
«I skyggen av urett» vokste fram av det spørsmålet. Det ble et forsøk på å forstå de strukturene som fortsatt preget mennesker og miljø, og hvordan makt og avmakt kan gå i arv, bare i nye former.

Var det en ferdig idè eller vokste det frem gjennom skriveprosessen?
Både og, egentlig. Jeg hadde en klar idé om hva jeg ville skrive om – om urett og forskjeller mellom folk – men selve fortellingen vokste fram underveis.
Stedet kunne i prinsippet vært mange steder i Norge, men jeg valgte Notodden, fordi jeg vokste opp der og kjenner landskapet, luktene, menneskene og miljøet. Det ga meg et naturlig utgangspunkt å bygge fiksjonen på.
Jeg tror det er lettere å skrive sant om noe oppdiktet når rammene føles ekte – når du veit hvordan røyken fra jernverket kunne velte innover byen en høstdag, eller hvordan språket klinger mellom folk.

Hva fikk deg til å ville skrive en bok? Hva inspirerte deg?
Det som fikk meg til å skrive, var nok en kombinasjon av erfaring og inspirasjon. Arbeidet med den historiske romanen «Murukleiven» og slektsbøkene mine ga meg både skriveglede og et behov for å utforske menneskeskjebner videre.
Det å høre at bøkene faktisk har betydd noe for leserne har vært en stor inspirasjon.
Også merker jeg at barndommen kommer nærmere jo eldre man blir. Ikke bare fordi en ser tilbake, men fordi jeg har fått tolv barnebarn og tre oldebarn. Gjennom dem kommer barndommen tett på igjen – både gleden, sårbarheten og alt det som former et menneske. Det ville jeg prøve å skrive fram.

Skriver du på noe nytt nå?
Ja, jeg signaliserer nok på siste side av «I skyggen av urett» at historia ikke er helt slutt. Det ligger en fortsettelse der – og den er jeg i gang med nå.
Oppfølgeren heter foreløpig «En dag skal det skje», og den følger Odd og Ragnhild videre i livet, inn i nye konflikter og valg.
Der går jeg dypere inn i hva som kan skje med mennesker som bærer på urett og hevntanker, og hvordan det kan prege både dem sjøl og forholdet til andre.

Har du tips eller råd til andre som har lyst til å skrive en bok?
Mitt råd er å ikke vente. Det gjorde jeg. Veien blir til mens du skriver. Også gjelder det å være tålmodig og stole på din egen stemme. Det viktigste er ikke å skrive perfekt, men å skrive sant – da vil det også berøre andre.

Hvorfor synes du at boken din bør leses?
Jeg håper boka blir lest fordi den sier noe om mennesker som blir stående i skyggen – de som kjenner på urett. Noen klarer seg, andre går til grunne.
«I skyggen av urett» handler om et lokalt miljø, men temaene er universelle: makt og avmakt, skam, skyld og håp.
Jeg tror mange vil kjenne igjen noe av seg sjøl, sine foreldre eller besteforeldre i fortellingen – og kanskje se at kampen for respekt og rettferdighet fortsatt angår oss alle.

Hvem ønsker du aller helst skal lese din bok?
Jeg håper boka blir lest av folk som kjenner igjen noe av sin egen bakgrunn – enten de vokste opp i små kår eller bare har erfart hvordan forskjeller preger liv. Men også av dem som er nysgjerrige på hvordan Norge en gang var, og hvordan fortida fortsatt lever i oss.
Kort sagt: av alle som bryr seg om mennesker, og om hva urett gjør med oss.

Hva gjør du når du ikke skriver?
Når jeg ikke skriver, leser jeg mye – både skjønnlitteratur og historie. Jeg liker å sykle, treffe gode venner på kafé og holde foredrag om tida mi som sportskommentator.
Også hender det jeg blir oppriktig irritert over uretten i verden – over hvordan de mektigste fortsatt bruker sin posisjon på bekostning av andre. Det minner meg egentlig bare om hvorfor jeg skriver: for å forstå, og for å si ifra – på min måte.