Berit Dahle Thorslund – Menn som slår og kvinner som rømmer

Fortell om boken din!

Dette er en fagprosa som utforsker temaet vold i nære relasjoner gjennom dybdeintervjuer med voldsutsatte kvinner bosatt i Sápmi. I tillegg har krisesenteransatte, politiansatte og Nav ansatte gitt verdifulle bidrag inn i forståelsen av tematikken. Bokens hovedidé har vært å dele kvinnenes erfaringer med gjennomgripende vold, for å gi større bredde inn i en helhetlig forståelse, sammen med et dypere bilde rundt konsekvenser av vold, og dens uttrykk. Vold i nære relasjoner er et av de største folkehelseproblemene vi har i Norge, noe som fordrer stadig økt søkelys på tematikken.

Samtidig har det vært et mål å synliggjøre at personer med samisk tilhørighet kan oppleve en form for dobbeltydmykelse i kontakt med hjelpetjenestene, relatert til skam- og skyldfølelse etter å ha opplevd mangeårig vold, til taushetskulturen som ofte er tilstede i samiske samfunn, risikoen for å bli utfryst fra eget nettverk, og arven etter fornorskningen med påfølgende skamfølelse over egen identitet. Risikoen for å bli utfryst fra eget nettverk kan også gjenkjennes i små rurale strøk, der «alle kjenner alle».

Det å dele kvinnenes erfaringer har til hensikt å fortykke den generelle kunnskapen om, og innsikt i hva partnervold kan føre til, samtidig som en synliggjør noen av de utfordringene som kan oppstå i bindinger mellom kjærlighet og vold. Det ses som nødvendig å løfte opp og rette søkelys på ulike helse- og menneskelige konsekvenser av vold, både i et kortere og lengre perspektiv og ikke minst inn i et familieperspektiv. I tillegg er en målsetting å vise til hvorfor det er særs nødvendig at ulike hjelpetjenester bistår med rask og tilstrekkelig hjelp – spesielt i kvinnenes reetableringsfase. Hjelpetjenestene har gjennom sitt mandat, plikt til å oppdatere seg på feltet og innhente kunnskap om utfordringer voldsutsatte kontinuerlig står overfor, for så å kunne bistå med hensiktsmessige hjelpetiltak.

Hvordan ble boken din til?

Bokideen har modnet over lang tid, og kan relateres tilbake til en første spire fra min ungdomstid, etter å ha lest boken ”Den brennende sengen”. Samtidig har mitt engasjement med å synliggjøre ulike mekanismer i samfunnet som kan skape utilsiktede konsekvenser for mennesker, også vært en del av mitt engasjement og forskningsfelt. I jobbsammenheng som sosionom ble jeg opptatt av en form for diskurs om at voldsutsatte selv var en aktiv deltaker i voldshandlingene, all den tid en i et likestilt samfunn forventer at voldsutsatte er selvstendig nok til å forlate en voldsutøver. Selv om det over flere år har vært forsket og skrevet en god del om tematikken, savnet jeg dypere bredde inn i forståelsen av hvorfor kvinnene ikke kom seg ut, altså bindingene mellom kjærlighet og vold. Dette spesielt i undervisningssammenheng ved Institutt for barnevern og sosialt arbeid. Jeg startet med prosjektet og fikk underveis tilgang til flere informanter med voldserfaringer i tillegg til at jeg fikk tilgang til erfaringer fra krisesenteransattes arbeid, politiet og ikke minst Nav ansatte. Sistnevnte gruppe skal bidra med tilstrekkelig informasjon og ikke minst hjelp i et styrkende og forebyggende perspektiv.
Var det en ferdig idè eller vokste det frem gjennom skriveprosessen?

Selv om bokens idè har vært med meg lenge, vokste likevel bokens form med meg underveis i egen skriveprosess. Blant annet bidro arbeidet med empirien til at jeg så behovet for å søke innsikt i erfaringene til de nevnte offentlige ansatte. Arbeidet med empirien synliggjorde hvilke altoppslukende smerter, maktesløshet og redsel for eget eller barnas liv, kvinnene måtte utholde. Diskusjonsgrunnlaget i boka vokste frem underveis i analysearbeidet, og det ble tiltakende tydelig hvorfor det er så gjennomgripende viktig og nødvendig rent menneskelig sett, at kvinner som oppsøker hjelpetjenestene skal ha en grunnleggende rett til å møte på personer i hjelpetjenestene som forstår og tar kvinnenes erfaringer på høyeste alvor.

Hva fikk deg til å ville skrive en bok? Hva inspirerte deg?

Jeg er opptatt av å bidra til å synliggjøre ulike mekanismer som kan føre til utenforskap og marginalisering av mennesker, som blant annet kvinner utsatt for vold har blitt. Inspirasjonen min har vært å få frem nakne, men også smertefulle fortellinger om voldens varierende uttrykksform. Min intensjon er at voldsutsattes erfaringer, kanskje kan bidra til økt forståelse av de mekaniser som kan oppstå i bindingene mellom kjærlighet og vold. En av mine ideer er å vise til råskapen som er til stedet i voldelige forhold som også berører barna, slik at ulike ansatte innad i offentlige hjelpetjenester, men også studenter innen helse- og sosial fag, i større grad skal få innsikt i hva selve tematikken dreier seg om. Dette i lys av et forebyggende perspektiv. Jeg har tilstrebet at språket i boka skal være tilgjengelig for fagfolk innad i helse- og sosial sektoren, men også for en bredere målgruppe. Dette med tanke på å rokke ved leserne, slik at flere kan engasjere seg i tematikken og kanskje bidra med støtte i situasjoner der en mistenker utsatthet for vold.

Skriver du på noe nytt nå?

Ja, jeg og en kollega fra UiT, skriver på en forskningsartikkel som omhandler Nav veiledernes søkelys, eller manglende søkelys på samisk kulturkyndighet. Informantene er Nav veiledere som problematiserer fleksibilitet, eller manglende fleksibilitet rundt skjønnsutøvelse for å kunne ivareta brukernes helhetlige situasjon.

Jeg skriver også på en roman med foreløpig tittel; Arven fra etterkrigsstiden. Romanen viser til flere autentiske hendelser og fiktive fortellinger fra Nord Norge. Tidsmessig drar fortellingene oss først tilbake til andre verdenskrig og frem mot sytti- åttitallet. Datidens oppvekstforhold, tradisjoner og tro, inkluderer også uforklarlige hendelser som var en del av den naturlige oppvekstkulturen. Dette er noe av arven fra etterkigstiden. Først følges Tord og Mia , der en viser til deres opplevelser og erfaringer med andre verdenskrig fra to forskjellige bosteder. Begge har med seg ulike erfaringer med krigstiden. Tord er sterkt knyttet til en form for kulturarv, og en levemåte som er fjernt fra dagens samfunn, gjennom ulike fortellinger som har «gått i arv», og gjenfortellinger som noen mener å ha opplevd, og som kan beskrives som overtro, eller tro. Overtro er fortsatt en viktig del av den kyst- og sjøsamisk kulturen, men i langt mindre grad nå enn tidligere. Mia strever i livet sitt med å finne ut hvem hun er og hvordan hun skal leve eget liv, all den tid dårlige erfaringer har satt sitt preg på, og følger med henne i hennes livshverdag.

Har du tips eller råd til andre som har lyst til å skrive en bok?

Følg dine ideer og la drømmer bli til virkelighet. Ikke gi opp din ide, men jobb hardt og bestem deg for å oppnå målet ditt.

Hvorfor synes du at boken din bør leses?

Selve tematikken er alvorlig og rammer ikke bare de voldsutsatte kvinnene, men spesielt barna og hele familienettverket. Det er også kjent at mange voldelige menn kan være sjarmerende og hyggelige utad, men aggressive og voldelige hjemme. Selv om kvinner kan forsøke å informere sitt nettverk om volden, forstår likevel ikke omgivelsene alltid alvoret i situasjonen.

Fagpersoner må bli tryggere på å snakke om vold og øke kunnskapen om ulike symptomer og signaler som kan bidra til å avdekke volden, samtidig som en må tilegne seg kultursensitivitet og evne til å reflektere over egen maktposisjon i møte med ulike mennesker. Nav veiledere skal kjenne til sammenhengen mellom vold i nære relasjoner og helsemessige ettervirkninger av vold og at personer utsatt for vold er mer utsatt for langtidssykmelding enn andre.

Boka er ment å gi en dypere forståelse for selve tematikken og for at nettverket, naboer og andre skal kunne gjenkjenne utfordringer som voldsutsatte kontinuerlig står i, for så å kunne rekke ut ei hjelpende hånd. I tillegg er boka ment å være et bidrag til at tematikken holdes dagsaktuelt og ikke stilner i offentlige debatter.

Hvem ønsker du aller helst skal lese din bok?

Fagpersoner og studenter innen helse- og sosialfag, i tillegg til ansatte innad i ulike offentlige sektorer, som blant annet Nav og kommunale hjelpetjenester. Jeg anser også bokens tema som relevant og sentralt for allmennheten som pårørende, voldsutsatte og de med engasjement for temaet.

Hva gjør du når du ikke skriver?

Er opptatt av turer/ trening med hunder, er aktiv med skiturer, toppturer og generell daglig aktivitet. Driver med hagestell, dyrking av urter, sanking av bær, sopp, ville vekster, jakt, laksefiske og sjøfiske. Jeg prioriterer kortreist og bærekraftig utnyttelse av mat, ved å lage mat fra bunnen av. I tillegg er jeg opptatt av barnebarn som jeg besøker når anledningen er der.