Magnhild Skudal – MangLing -Lasses fantastiske reise gjennom tid og rom.

Fortell om boken din!
Boken oppsto, jeg kan nesten si, lag på lag opp gjennom årene. Den modnet i det indre og tok form etter erfarte opplevelser og hendelser. Noen av mine opplevelser har ganske enkelt vært eventyrlige. Den gjenspeiler også betydningen av vennskap, familie og samhold.

Hvordan ble boken din til?
Det startet i 2010. Da dukket Lasse opp og nesten samtidig kom også Anubis. Det oppsto med en gang ønsket om å skrive om Lasse som var kreftsyk og som våger å gripe Anubis utstrakte hånd. Men samtidig var det noe som manglet. Litt etter litt dukket Lubolus, Morgengry og Skippi opp, og jeg begynte å skrive ned tankene mine. Da både jeg og min datter ble kreftsyke oppsto lengre pauser. Men, disse 4 ikke menneskelige skikkelsene sammen med Lasse forlot meg aldri. Da det ble klart at alle cellegiftkurer og immunterapi ikke hjalp, at kun en operasjon med 50-50% sjanse kanskje kunne hjelpe ,og det endte godt for meg, men for min datter ga det ikke noe håp kom trangen til å fullføre boken.
Hun kjente godt til prosjektet mitt og vi hadde mange samtaler rundt det. Jeg var kommet et godt stykke på vei da hun døde. Deretter tok det noen måneder før jeg fullførte boken.

Var det en ferdig idè eller vokste det frem gjennom skriveprosessen?
Rammen rundt boken var der med en gang. Hendelsene, utformingen av disse dukket opp underveis.

Hva fikk deg til å ville skrive en bok? Hva inspirerte deg?
Det var vel kontakten med mennesker rundt meg som fikk kreft. Den innbitte kampen mot kreften som mange gikk gjennom. Noen klarte det, ofte til en høy pris, andre måtte gi tapt. Det førte til mange tanker og svar.

Skriver du på noe nytt nå?
Ja, det gjør jeg. Det trenger sin tid for utfoldelsen av historien.

Har du tips eller råd til andre som har lyst til å skrive en bok?
Skulle jeg gi noe tips, så er det å lytte til trangen, ønsket som oppstår i ens indre. Er det sterkt så er det lov å våge å begynne. Dette med å skrive går, for min del, i rykk og napp. Det dukker også opp perioder hvor det er vanskelig å sette seg ned for å skrive. Da er det lurt å tvinge seg til å skrive litt. I dag er det ikke noe problem med å endre eller fjerne noe. Vi har de berømte tastetrykkene. Like viktig er det å finne en person som virkelig leser det du skriver og forstår det du ønsker å formidle.

Hvorfor synes du at boken din bør leses?
Kan hende fordi den kan hjelpe å flytte fokus. Skriveprosessen førte meg selv dit. Vi blir ofte for blinde til å kunne åpne opp for andre muligheter.

Hvem ønsker du aller helst skal lese din bok?
Jeg har ikke noen aller helst. Det er umulig å si. Hvem som helst kan lese den og for den som leser er det tillatt å undre seg og kanskje stille spørsmål.

Hva gjør du når du ikke skriver?
For det første, jeg leser mye og helt forskjellige bøker. Jeg er nysgjerrig på så mangt. En tilværelse uten bøker kan jeg vanskelig forestille meg. De hjelper meg også til å akseptere at kroppen min ikke helt vil som jeg ønsker. I kjølvannet av alt den har måtte gå igjennom trenger jeg krykker for å bevege meg. Det er litt hinderlig når det er vinter og glatt ute. Bøker er mine beste venner 🙂