Hilde Marie Rekstad – Ellers får du klare deg selv. Når følelser blir behandlet som sykdom

Fortell om boken din!
Boken er en berettelse om tre liv: farfar, meg selv og min nå voksne sønn. Historiene leder til en faglig drøfting av dagens nevro-biologiske menneskesyn i møte med mennesker som lever vanskelige liv. Boken viser hvordan liv er flettet sammen, og hvorfor psykiatriens biologiske forklaringsmodell er en farlig vei å gå.

Min historiefortelling har blitt omtalt som en thriller av lesere jeg har hatt underveis. Mitt liv, min overlevelse og min kamp med norsk psykiatri har vært en sylskarp kamp om sannheten. Forgiftet av medikamenter ble jeg avvist av norsk helsevesen, da jeg etter årelang medisinering hadde fått mangelfull oppfølging. Så stod jeg på sykehusets dørstokk, med 200 i puls, kramper, blåmerker, og en svette som rant i bekker. Jeg ble avvist. De mente jeg hadde en såkalt episode, manglet sykdoms-innsikt og at jeg ikke samarbeidet om medisinering. Ingen legehjelp var tilgjengelig før jeg aksepterte dette.

Som en flyktning måtte jeg rømme landet. Langt unna norske journalsystemer fikk jeg livsnødvendig legehjelp mot infeksjonene som hadde rammet vitale organer. Da trodde jeg at mine norske leger ville ta selvkritikk. Der tok jeg feil. Det skulle kreve åtte års kamp med Norsk Pasientskadeerstaning for at sannheten skulle vinne frem. Så vant jeg endelig, i en sak som burde vært åpenbar. Hvorfor var staten så redd for sannheten? For er innrømmelse av feilbehandling det som truer folks tillit til myndighetene, eller kunne staten ha vunnet mer på å være sannhets-søkende?

Jeg begynte å lete etter svar ved å undersøke opprinnelsen til psykiatri som profesjon, og tok fatt i det mest nærliggende. Farfar ble tvangsbehandlet på Blakstad i 23 år, og første skritt på veien var å få utlevert hans journal. Pasientjournalen viser hvordan psykiatrien anså seg å ha en ubegrenset rett til å vurdere, diagnostisere, og belære en mann som hadde legitime ønsker for eget liv. Farfar var en mann som ønsket skilsmisse, drive egen virksomhet og bo i husbåt om nødvendig. Dette ble ansett som galskap. I dag virker det innlysende at vurderingene han ble utsatt for var svært normative.

Min bok munner ut i en drøfting av hvordan dagens psykiatri fortsatt er normativ, og jeg tar opp verdigrunnlaget som dagens psykiatriske behandling baserer seg på. Det er livsviktig for alle som tar medisiner eller underlegger seg behandling, at de er klar over at de samtidig tar til seg teorier som har enorm påvirkning på deres selvforståelse.

For du visste kanskje ikke, at påstanden om at psykiske plager har et biologisk opphav, bare er en teori? Og du visste kanskje heller ikke, at psykiatriske diagnoser ikke oppfyller standardene for sikker forskning?

Hvordan ble boken din til?
Boken ble til ved et nitidig arbeid ved siden av full jobb over en treårs periode. Jeg satte på klokken til 4:30 hver morgen, for å rekke et par timers skriving før dagen startet. Stille morgener var viktig. Da sorterte jeg lettest i gamle minner, jurist-uttalelser, journaler og historiske fakta. Prosessen var både grusom og fantastisk. Jeg hadde ikke kunnet ane hvor krevende det var å ta inn en ny virkelighetsforståelse. Det var særlig vondt å akseptere det sviket som min farfar ble utsatt for, og den behandlingen han måtte gjennomleve. Det fantastiske med prosessen var opplevelsen av å se en helhet. Det å skape mitt eget narrativ hadde en helbredende kraft. Og det jeg fikk se, har gitt meg nye mål i livet.

Var det en ferdig idè eller vokste det frem gjennom skriveprosessen?
At dette skulle bli en bok var noe som kom etter hvert som jeg skrev. Å skrive er en viktig metode for å sortere følelser og tanker for meg. Og det var det jeg hadde å gripe til, da jeg plutselig opplevde å stå på bar bakke i 2015. Medisin-forgiftningen ble vendepunktet hvor jeg over natten brøt med legene, deres medisiner og etter hvert også deres virkelighets-beskrivelser. Da medisinene forlot hjernen innså jeg at jeg var i et ekteskap som var ødeleggende for meg. Som nyskilt, alene og alvorlig syk ble skriving måten å finne retning, mening og mot. Først da jeg leste farfars journal fra 1940-tallet, og sammenliknet historien med min egen, så innså jeg at dette handler om noe mye større enn mitt eget strev. Da startet en strukturering av skrivingen for å gjøre prosessen leservennlig og relevant for flere enn meg selv.

Hva fikk deg til å ville skrive en bok? Hva inspirerte deg?
En av mine sønner ble alvorlig psykisk syk i slutten av tenårene, og noe av det verste for ham er den tvang og belæring som behandlingen innebærer. Han er også underlagt noen normative sannheter, akkurat som jeg selv var. Og akkurat som farfar. Og jeg stiller et stort spørsmål ved om dette er noe vi kan stå for i et samfunn med humanistiske verdier.

Mange tror at psykiatrisk behandling er verdinøytral, fordi profesjonen er koplet til medisinfaget. Og denne koplingen setter jeg et kritisk lys på. For det er underlig at man ganske ukritisk skriver ut medikamenter som man ikke vet hvorfor virker. Og at man har diagnoser, uten mer enn teorier på hva plagene kommer av. Medikamentell behandling må derfor kunne kalles eksperimentell. Det skal sies, at det veldig ofte er både riktig og bra å drive med eksperimentell behandling. Men det er uetisk at deltakerne ikke er klar over hva de begir seg inn på.

Skriver du på noe nytt nå?
Jeg skriver alltid! Og jeg har et prosjekt på en fiksjon som jeg håper jeg kan finne tid til. Ellers er jeg aktiv skribent for Mad In Norway, og er så heldig at jeg får skrive omtaler av andres bøker i regi av dem.

Har du tips eller råd til andre som har lyst til å skrive en bok?
Har du noe du vil dele, så legg ut på reisen! Bøker skaper virkeligheter, deler håp, inspirerer og gleder. De bygger kultur og kan endre verden. Å skrive en bok er krevende, men kanskje også noe av det mer selv-utviklende du kan begi deg ut på. Og sannsynligheten er stor for at prosessen leder deg til nye mennesker og nye steder som beriker ditt liv. Lykke til!

Hvorfor synes du at boken din bør leses?
Diagnostisering og medisinering av psykiske plager berører de fleste av oss, enten som deltakere i samfunnsdebatten, eller som pasient eller pårørende. Vi bør sette oss inn i både verdigrunnlag og kunnskapsgrunnlag, før vi tar beslutninger som kan endre våre liv. Og vi bør vite hva vi bidrar til, når vi lettvint tar i bruk diagnoser i vår dagligtale. De er en del av et menneskesyn, som igjen er med på å skape virkeligheten. Er det denne virkeligheten om oss selv og våre medmennesker vi vil ha?

Hvem ønsker du aller helst skal lese din bok?
Min bok er til alle som er engasjert i temaet psykisk helse. Enten som pasient, pårørende, behandler eller som samfunnsengasjert medmenneske. Boken tar dessuten opp rettssikkerhet og koplingen mellom psykiatri og strafferett, så boken kan være interessant også for det juridiske feltet.

Hva gjør du når du ikke skriver?
Jeg er et engasjert medlem av Oslo Damekor, i tillegg til ulike verv og engasjementer i nærmiljøet mitt på Østensjø. Ellers bruker jeg tiden på venner og familie, og er veldig glad i å komme meg ut i naturen. Sol og kjærlighet kommer man langt med, og vennskap er den beste medisin for vårt menneskelige strev.