Harald G. Tønseth – Trekant for vemod og fyr
Fortell om boken din!
Denne vennen! Hvorfor pokker nekter fyren å elske ham igjen? spør bokens helt. En ung mann som har falt for sin venn. Følelsene forblir i første omgang ubesvart, og i stedet for å snu vennen til sin fordel, elsker han ham i stykker. Han tar ham med til Eydehavn, han tar ham med til St. Tropez, han tar ham med ingen steder, men avstanden dem imellom bare øker på, helt til ingen av dem riktig kan si hva som har skjedd, og hva som bare burde. Men kan vennen likevel bli hel igjen, i en ny form og mer troverdig enn han var? Mer til å holde ut? Å sette fingeren på uten å brekke den? Skal vennen noen gang ta til vettet, og elske ham tilbake?
Hvordan ble boken din til?
En hovedperson. Et minne han nødig går nær. Jeg lar ham plukke det ut av glass og ramme (der det hang blekt og bedøvet). Han betrakter minnet på respektfull avstand først, så (ettersom han blir modigere) i nesten normal størrelse, til det nær på blir for mye. Så er han der på nytt, den utro vennen. Nesten til å kjenne igjen. Det topper seg. Man griper penn og papir og skriver (nesten) alt ned.
Var det en ferdig idè eller vokste det frem gjennom skriveprosessen?
Ja, det friske, gamle minnet til jeg-personen lå der jo som materiale! Men skriveprosessen lokket frem hva som lå bak alle bortforklaringene, alle forsøkene på glemsel, alt som dette spesielle minnet hadde gjemt seg bak, gått opp i. Min oppgave ble å dra kjensel på minnet, klippe det ut og la det følge sine egne (plagsomme) regler. Og ikke frykte alt begjæret som viste seg. Den fryktelige troen på lykken.
Hva fikk deg til å ville skrive en bok? Hva inspirerte deg?
Fortiden lar seg hverken dandere til noen beroligende oppsats eller brøle til taushet, vi er aldri sikre på ikke å plumpe ut med den, eller rettere at den plumper ut med oss! Kanskje kan man (tenker nok bokens helt) komme sin fortid inn på livet ved (uten ærbødighet) å skrive til den, be den stikke innom for en drink eller et kortere eller lengre forhold?
Skriver du på noe nytt nå?
Ja, noe helt annet!
Har du tips eller råd til andre som har lyst til å skrive en bok?
Lett litt på lokket til gamle tausheter, og se hvor de tar deg. Men ikke glem å rote bort lokket mens det hele står på! Vær villig til å la deg overraske – minnene er bare løslatt på prøve, ja vel, men det er ikke sikkert at de derfor holder seg på matta og vil glede det gode selskap! Og ikke sikkert at de etterpå bare trekker på skuldrene og lydig vender tilbake til soning heller!
Hvorfor synes du at boken din bør leses?
Mye som skrives, er alt for engstelig i valg av ord og bilder for alt hjertet (og pennen!) vil ha. Skriverier med hendene oppå dynen. Mens svalene flyr lavt. Og grøten blir varmere og varmere. Skal da språket (i vår avmakt, pga. den begjærte fyrens uforstand) dempe oss, holde oss på matta, eller la oss ta opp kampen? Hvorfor må språket være minnenes fangevokter, og ikke slippe dem fri når det er vår og fint ute, og vi godt kunne trenge litt backing? Når vi har lyst til å smile og si «hallo», la trøyen ligge og foreslå en lunsj? Selv om man er blakk?
Hvem ønsker du aller helst skal lese din bok?
Et sted i bakhodet har vi en dør som ikke kan åpnes, men ikke lukkes heller – den oppfører seg liksom ikke som dører flest. Noe usagt virker svakt å true oss, selv om man smiler, og ferielykken virker da troverdig nok? Et kort mørke når man pynter på selvbildet i siste øyeblikk før gjestene kommer? Vi kikker i smug på våre nærmeste, og de er da som på bildene, men likevel? Og når vi slipper unna hockeyguttas night out med en gedigen bløff? Eller man har gått fem på sin venn til ingen nytte, men kan ikke bare la ham ligge heller…og ikke riktig vet om man skal elske eller hate ham…kommet til å ligge under for ham, ja vel, men ikke få seg til å lufte ham ut, bytte laken etter ham. Slike mennesker passer boken for.
Hva gjør du når du ikke skriver?
Da skriver jeg musikk til min egen You-Tube-kanal!