Amalie Fjellheim – Sannheten ingen ville høre

Fortell om boken din!
«Sannheten ingen ville høre – En mors kamp mot vold og systemsvikt» er en personlig og dokumentarisk fortelling om hvordan vold i nære relasjoner ikke bare ødelegger et liv, men også hvordan systemet som skal beskytte, kan svikte. Gjennom ærlige skildringer av vold, makt og kontroll, og den langvarige kampen for å beskytte et barn, avdekker boken et mørke mange helst vil lukke øynene for.

Men det er også en bok om håp. Om å reise seg igjen. Om motet det krever å fortelle sannheten – selv når ingen vil høre den. Løvetannen går som et symbol gjennom historien; den vokser der alt virker øde, og minner oss om at styrke kan spire fra selv de mest brutte steder.

Boken er skrevet for alle som har kjent på maktesløshet, for dem som har blitt overkjørt av systemet, og for dem som ønsker å forstå hvordan det virkelig er å leve med – og etter – vold. Den er en stemme for de stemmeløse.

Hvordan ble boken din til?
Boken begynte som skriveterapi. Jeg opplevde at jeg ikke ble hørt – at alt jeg sa ble bagatellisert eller forvrengt – og jeg hadde et sterkt behov for å skrive ned hva som faktisk hadde skjedd, slik jeg husket det, og hvordan det føltes for meg. Ordene ble et sted der jeg kunne puste, et rom der sannheten endelig fikk plass.

Etter hvert forstod jeg at dette kunne bli mer enn bare min egen bearbeiding. Det kunne bli en bok som kunne hjelpe andre – både de som selv lever i vold, og de som står utenfor og ønsker å forstå. Jeg ville at mennesker som aldri har opplevd vold skulle kunne kjenne litt på hvordan det faktisk føles, og se hvor ufattelig vanskelig det er å bryte ut.

Underveis forsto jeg at dette ikke bare handlet om meg. Det handlet om så mange andre – kvinner, menn og barn – som sitter fast i taushet, og som møter de samme murene i systemet. Slik vokste boken frem, kapittel for kapittel, som et vitnesbyrd og et håp om endring.

Var det en ferdig idè eller vokste det frem gjennom skriveprosessen?
Det var ingen ferdig idé da jeg begynte å skrive – bare et behov for å få alt ut. Jeg skrev for å forstå, for å holde fast i virkeligheten, og for å finne mening i alt som hadde skjedd. Etter hvert som jeg skrev, vokste det frem et tydeligere formål. Jeg begynte å se sammenhenger, mønstre og gjentatte svik – ikke bare i mitt eget liv, men i hvordan systemet møter mennesker som står i vold.

Boken vokste derfor frem lag for lag, både som et personlig vitnesbyrd og som en samfunnskritisk fortelling. Det var som om teksten selv viste meg veien – fra overlevelse til innsikt, og til slutt til et håp om endring.

Jeg ønsket at når jeg først fikk lov til å snakke høyt gjennom boken min, skulle flere stemmer også bli hørt. Derfor ender boken med at både menn og kvinner står frem og forteller sine egne historier – slik blir det ikke bare én stemme, men et kor av erfaringer, et samlet rop om rettferdighet, forståelse og endring.

Hva fikk deg til å ville skrive en bok? Hva inspirerte deg?
Jeg hadde lenge båret på en følelse av at min stemme ikke betydde noe. Jeg ble ikke trodd, ikke forstått, og opplevde at sannheten forsvant i et system som ikke ville se. Å skrive ble derfor en måte å ta tilbake kraften på – et sted der jeg endelig kunne fortelle min historie, med mine egne ord.

Det som inspirerte meg mest, var tanken på alle de som aldri får fortalt sin. Alle de som fortsatt lever i frykt, eller som har blitt kneblet av systemet. Jeg ville vise hvordan vold kan se ut bak lukkede dører – og hvor lenge konsekvensene varer.

Samtidig ble jeg inspirert av menneskelig styrke. Av de som reiser seg igjen, selv etter alt. Det er kanskje den sterkeste drivkraften i boken – troen på at selv i det mørkeste finnes det lys, og at sannheten, til slutt, har en stemme.

Skriver du på noe nytt nå?
Ja, jeg har så smått begynt. Foreløpig danner det seg bare små stikkord, setninger og kapitler inni hodet mitt – fragmenter av noe som kanskje kan bli til en ny bok. Jeg vet ennå ikke helt hva det skal bli, men jeg kjenner igjen den stille dragningen mot å skrive.

Kanskje handler det om det som skjer etterpå – når stillheten senker seg, og man skal begynne å finne veien tilbake til seg selv. Jeg lar det vokse frem i sitt eget tempo denne gangen.

Har du tips eller råd til andre som har lyst til å skrive en bok?
Bare begynn. Ikke tenk på om det blir bra – bare skriv. Skriv ned alle tankene dine, følelsene, minnene og alt som dukker opp. I starten handler det ikke om struktur eller språk, men om å gi rom til det som trenger å komme ut.

Etter hvert vil du se sammenhenger. Noen ganger kommer de midt på natten, andre ganger når du går tur eller sitter på bussen – skriv det ned med en gang, i notatboken din eller på telefonen, slik at du ikke glemmer det.

Ikke vær redd for stillheten som følger med skrivingen, eller for å kjenne på alt som dukker opp. Det er nettopp der de viktigste setningene ofte blir til. Stol på prosessen – du vet kanskje ikke helt hva du skriver deg mot, men ordene vet som regel veien.

Hvorfor synes du at boken din bør leses?
Fordi den forteller sannheten om noe mange helst vil slippe å se. Vold i nære relasjoner skjer overalt – også der man minst venter det – og systemet som skal beskytte, svikter altfor ofte. Jeg tror vi trenger å våge å forstå hvordan det faktisk føles å leve i frykt, og hva som skjer når hjelpen ikke kommer.

Boken gir et ærlig innblikk i hvordan vold bryter ned, men også i hvordan man kan bygge seg opp igjen – bit for bit. Den viser at håp kan finnes selv etter det mørkeste, og at én stemme kan skape bevegelse når den blir hørt.

Jeg ønsker at de som leser den, skal sitte igjen med både innsikt og empati. At de som aldri har opplevd vold, får øynene opp for hvor komplekst det er, og at de som selv kjenner seg igjen, skal føle seg mindre alene.

Hvem ønsker du aller helst skal lese din bok?
Jeg ønsker at alle som jobber med mennesker skal lese den – lærere, barnevern, politi, helsepersonell, jurister og politikere. For å forstå hvordan systemet kan oppleves fra innsiden, og hva konsekvensene blir når det svikter.

Men jeg håper også at den blir lest av dem som aldri har vært i nærheten av vold, for det er først når vi virkelig forstår, at endring kan skje.

Og kanskje aller mest ønsker jeg at de som lever i frykt i dag, skal lese den – og kjenne at de ikke er alene. At det finnes håp, selv når alt virker tapt.

Hva gjør du når du ikke skriver?
Da er jeg først og fremst mamma. Jeg liker å bruke tid sammen med datteren min, bonusbarna mine og samboeren min – de er det viktigste i livet mitt.

Jeg finner mye ro i å være sammen med hesten min – han har vært en viktig del av veien tilbake til trygghet og tilstedeværelse. Å være i stallen, kjenne lukten av høy og høre stillheten der ute, gir meg pusterom.

Når jeg skal hente ny kraft, liker jeg også å gå tur i fjellet. Naturen minner meg på hvor mye styrke som finnes i stillheten, og hvor viktig det er å stoppe opp og puste. Det er i de enkle, rolige øyeblikkene jeg henter inspirasjonen til å fortsette å skrive.